Lomme tørkler. Å ha med en ren lommetørkler er så tilfredsstillende særlig når den er tør for å få alt snørr ordentlig ut.

Fordi – vandret en nydelig tur nord for Svolvær. Stien var merket, sti forresten er også en av de oppfinnelsene som er alle best. Men en sti der det er nye grønne planker som løfte deg over myrer og nymalte røde prikker på busk og sten for å forsikre deg at du er på riktig vei er så innmari betryggende.
Og det regnet noe som jeg var også merkelig nok glad for. Fargene var så rå og jeg hadde lyst å teste ut regnbuksene mine som har bare vært mot vind og
Vinter før. Landskapet er så ufattelig enorm. Og bakken stappet med bittesmå tidlig sommer blomst i fagre farger.

Det var en ulempe med superstien allikevel. Jeg var så glad i den at jeg merket ikke at det gikk til feil stedet.
Gikk faktisk til en helt ny turist forening hytte som ikke var på mitt nye kart. Men selv om det var feil retning var det bra å kunne gå inn og lage varm mat. Da laget jeg nype kokt med rosiner og servert med røyket sei og flatbrød.
En ganske uvanlig måltid.

Jakten for lokal mat har endret seg –
Jeg spørre om det er lokal mat og fokusere på det men spiser også det som er norsk og økologisk i tillegg.
Det var tegn til annet liv og snart fikk jeg en entusiastisk vink fra en bli tennåring gutt gjennom vinduet. Han var der sammen med Beste og de fisket. Gutten hadde masse energi og var utrolig glad i å fiske. Han satt seg ned og med engang sova i stolen mens jeg pratet med Beste.

Beste het Willy og Han sa – Jeg har vokst opp i en hel annet verden. Han fortalte masse, blant annet om en gang han fant en ørnunger som hadde falt fra reiren. Det var for bratt til at han kunne sette den tilbake så han tok den med. De første dagan vil den ikke spise men så begynte han å fora den opp med fesk som de kastet fra feske fabrikken. Og han skaut av og til en mosa til den. Den bodde i en åpen kasse på dekk så den var fri men den fløy aldri vekk.
Han kalte henne fpr Laura. Det ble en enmanns fugel, hvis andre nærmet seg så gjør den seg klar til hug. Mens med han ville den kose men hodet intil hans hår. Han kunne ta den under armen og den vakset fort. På fesketur ble den med og speide ut fra taket. Den lærte seg å fly og om våren begynte å ta ærfugelunger så da måtte han binde den fast med en ene kloren til gelenderen. den ble stor, vingespenn ble 2.25 meter. Når Willy var ferdi med oppdraget på det stedet dro han ut til stedet der han hadde funnet henne og slapp den løs. Han fryktet at hun vil følge han for hun var så tam men ørnparet var fortsatt der. Og han hørte senere av folk at de hadde sett henne.
Willy sa som de andre at livet kan umulig fortsette sånn som det gjør i dag .

Neste dagen fikk jeg tips av han Willy på hvordan jeg skulle gå videre, det ville vært mye bedre å ikke ta stien sa han. Ja, kanskje for han stemte det…